Historien om Rolig Hund

Hjertehunden

Min vei til å bli hundeatferdskonsulent er lik den mange andre forteller om. Det begynte med den ene hunden, den som overrasket meg, hjertehunden som frustrerte meg og gjorde meg fortvilet, men som jeg også ble mer glad i enn noen annen hund jeg hadde hatt før. Min italienske mynde Fabel

Allerede fra dag en så jeg at han strevde og ikke hadde det så enkelt. Da vi hentet ham hos oppdretter var han stille og sky de første dagene. Vi kjørte bil fra øst til vest, han kastet opp flere ganger (ikke uvanlig for valp/unghund) og var veldig rastløs og bjeffet i baksetet. Da vi endelig ankom Bergen var han allerede engstelig og veldig sliten. Han hadde vært hos oppdretter til han var 6 mnd gammel, så på en måte var han en omplasseringshund, selv om han ikke hadde hatt andre eiere enn oppdretter, og nå meg.

Aversjonstrening og sinte turgåere

Fabel var konstant stresset og virket helt nevrotisk, jeg klarte ikke løse opp i det eller gjøre ham bedre. Søk på internett, kurs, atferdsmodifikasjoner, hundebarnehage, klikker trening, aversjonstrening og straff (si tydelig nei, kort line og gå fot og napping i båndet), balansert trening på helgekurs – ingenting jeg forsøkte hjalp og alt føltes feil. Etter helgekurs med strupebånd i kjetting(!!) følte jeg meg helt forferdelig, jeg så at Fabel ble skikkelig nedstemt og nærmest deprimert av det metallhalsbåndet, så det gikk i søpla når vi kom hjem, og Fabel og jeg gikk tilbake til tegnebrettet.

Jeg gruet meg til å gå tur med ham, gruet meg til den konstante bjeffingen på tur og utagering i båndet fra vi gikk ut til vi kom hjem igjen, tilsnakk fra forbipasserende med og uten hund: “Få kontroll på bikkjen din”, “dere burde holdt dere hjemme”, “se på den lille, aggressive rotten der!”. Det var ikke noe hyggelig å gå tur, det ble en plikt som vi bare måtte gjennomføre. Når vi kom hjem fortsatte bjeffingen i vinduskarmen, bjeffing ut i luften, bjeffing på døren- naboen ble sint og bad meg om å: “kvitte meg med den drittbikkjen”, jeg ble mer og mer stresset selv, og Fabel fant ingen ro, og sovnet ofte sittende i en stol, eller i sofaen ved vinduet, skjelvende av frykt og utmattelse.

Pølsebiter og medisinering

Vendepunktet når jeg skjønte at jeg måtte lære meg å bli min egen hundetrener var etter et besøk hos en hundeskole utenfor Bergen. Vi ble først møtt av en kennel med masse bjeffende hunder (ikke så greit for en redd, reaktiv hund å begynne treningen med det), og en hundetrener som inviterte oss inn i en steril Cargo container og instruerte oss til å kaste middagspølsebiter til Fabel som stod og skalv og bjeffet i et hjørne. Han skjønte ikke noe av det vi drev på med, det gjorde ikke jeg heller. Hundetreneren sa at det var løsningen på problemene, å kaste pølsebiter til ham, men kunne ikke forklare meg hvorfor, bare at det var løsningen.

Deretter refererte hun oss til en hundeatferdsterapeut i Bergen for videre utredning. Vi snakket med vedkommende i ca 30 minutter i garasjen hennes, hvorpå hun konkluderte med at Fabel ville aldri få noe godt liv, vi kunne ikke sende ham tilbake til oppdretter (aldri aktuelt uansett), vi kunne ikke gjøre ham “normal”. Hun sa at valgene våre stod mellom avlivning eller kraftig medisinering resten av livet som ville ta vekk impulskontrollen hans og redusere livslengden hans, men samtidig gjøre at han ikke bjeffet lenger.

Jeg gråt i bilen hele veien hjem. Vi fikk resept på medisiner som skulle gjøre ham likegyldig til alt han var redd for. Jeg stod med resepten i hånden og visste at jeg ikke ville medisinere ham, i hvert fall ikke enda – jeg visste at jeg måtte finne en annen løsning, det måtte være noe annet jeg kunne gjøre for å hjelpe ham, og avlivning var ikke på noe tidspunkt aktuelt.

Et hundeliv – Bitene faller på plass

Jeg vokste opp med hund, og hadde hund i begynnelsen av 20-årene, men etter jeg flyttet hjemmefra og begynte å studere følte jeg at deltidsjobber og studier ikke var forenelig med hundehold, så jeg ventet helt til jeg følte at jeg var klar til å gi en hund det livet den fortjente før jeg fikk hund på nytt. Jeg hadde mange ganger tenkt på å utdanne meg til hundeinstruktør, men helgesamlinger og mye reisning passet aldri med skole og deltidsjobber, da den hundeutdannelsen jeg ønsket meg ikke var i Bergen. Jeg fullførte andre studier og fikk jobb i det private næringsliv, og jeg følte fremdeles at jeg ikke hadde nok tid til å gi en hund et godt nok liv. Jeg passet andre sine hunder i steden for, men det var ikke helt det samme.

Under covid-19 pandemien fikk jeg endelig sjansen, mye av undervisningsoppleggene til skolene ble lagt om til online undervisning med webinarer, selvstudier, caseoppgaver og videofilming av klienter og egentrening – det passet perfekt for meg. Endelig tok jeg den utdannelsen jeg hadde hatt lyst til å ta i mange år. Fra 2021 – 2023 studerte jeg på nett og samlingsbasert med Nordic Education Center og lærte fra hundelegenden Turid Rugaas, og andre anerkjente hundetrenere.

Det jeg lærte fikk alle bitene med Fabel til å falle på plass. Teknikkene føltes bra og riktig, ingen avstraffelser, ingen kadaver disiplin, bare ro, tillit, autonomi, lytte og gi ham rom til å tenke, puste og være hund. Fabel responderte helt fantastisk. Vi gikk fra 90 % reaktivitet og mange ulike triggere, til kun noen få triggere og 5 % reaktivitet inne og ute. Slutt på bjeffing i vinduet hjemme (nesten), lite bjeffing på andre hunder (schæfere, huskier, store, svarte hunder og Jack Russel terriere får fortsatt “gjennomgå”). Intensiteten i stressresponsen hans gikk fra stormbjeffing i minutter eller timer, til avmålt, halvhjertet bjeffing i noen sekunder. Fabel begynte å slappe av på dagtid, sove om natten og ble på det jevne en gladere, tryggere og mer rolig hund.

Fabel merket en endring hos meg også. Han skjønte at jeg forstod ham bedre, at jeg lyttet til ham på en ny måte, og han begynte å kommunisere med meg på en måte han aldri hadde gjort før. Han begynte å viste meg hva han hadde lyst på, om han kjedet seg, om han ville leke eller søke, han fikk tid til å tenke, valgmuligheter, avstand og ro til å være hund. Så enkelt – og så vanskelig-

Veien videre

Under studiet hadde vi mange obligatoriske caseoppgaver med klienter, jeg lærte meg å jobbe med andres hunder på en ny måte. Gå bakenfor, ikke trene lydighet, ikke kommandere, men observere, invitere og respektere det hundene fortalte meg med kroppsspråk, signaler, ganglaget, holdning, og andre gester. Fra tidligere har jeg master i teamledelse, endringsledelse og coaching. Jeg har alltid drevet med opplæring og undervisning innenfor ulike felt, det ble en nyttig kompetanse for meg når jeg skulle formidle kunnskap, kartlegge og jobbe med mennesker, deres relasjoner til hundene og til hverandre, med alle dynamikkene det bærer med seg. Forholdet til barna, forholdet til far, katten, sengen, bilen, maten, omgivelsene – alt var viktig, jeg lærte å systematisk analysere og reflektere over det usynlige, det som ligger bak, som vi ikke alltid tenker på når vi har en hund foran oss.

“Dette kan jeg dele med andre”

Jeg hadde aldri tidligere sett eller hørt om denne måten å “trene” hunder på. Alle kursene jeg hadde tatt, alt jeg så på TV, alt var variasjoner av å kontrollere, dominere og å dempe det hunden selv ville si. Jeg ville dele denne rolige, stille metoden med andre, som egentlig ikke er annet en å la hund være seg selv og bli hørt, mens menneskene legger rammene rundt for at hunden skal ha et godt liv. Jeg kjente så mange som kunne ha glede av denne tilnærmingen, og som sikkert hadde vært i mine sko, vært frustrerte og triste og kjent på at det var noe som skurret. Hundeeiere som hadde sett hundene sine inn i øynene og kjent på den skuffelsen og frustrasjonen hundene har når vi ikke forstår dem, straffer dem, begrenser livene deres til et minimum og gjør så mange ubevisste feil som de våre bare må tåle, leve med og innordne seg etter. Nå som jeg hadde lært å lese dem, forstå kroppsspråk og andre signaler, tolke tegn på smerte og ubehag, virkelig snakke med hundene på et helt annet nivå, følte jeg at jeg måtte dele kunnskapen min med andre og hjelpe hundene å bli forstått. Slik oppstod Rolig Hund atferdskonsulent.

Senere har jeg valgt å fordype meg i aggresjon hos hund, lydsensitivitet og holder nå på med ett års studium i separasjonsangst. Jeg vil fortsette å lære mer.

Til slutt en liten betraktning:

De må løpe ved siden av sykler, henge med i stor fart med en treningsentusiast som jogger en mil om dagen eller tråkke opp en fjellside i løssnø. De skal ikke tigge, ikke være til bry, de skal ikke bjeffe eller lage lyder. Når vi har gjester skal de ligge rolig på teppet eller i en seng, de skal tåle å sove alene noen ganger, men sammen med oss på hotellrom, tre uker om sommeren. De skal tåle bilkjøring, ligge tålmodige på bakken på en utekafe på Sørlandet mens vi spiser reker og drikker vin. De skal tåle tørrfôr, kjedelige vinterkvelder uten noen ting som skjer og sommerdager med høyt aktivitetsnivå. Vi er blitt så vante til at de bare tilpasser seg at vi ikke tenker på hvor mange ulike krav vi stiller til dem. Det verste av alt er at hundene våre tilpasser seg alle kravene vi stiller og viser hengivenhet til oss uansett – hunder er fantastiske. Vi må aldri ta det for gitt.

---

Martine Elisabeth Langaard, Eier og driver av Rolig Huind atferdskonsulent