Hvordan vet du om hunden din har smerter?

– og hva kan du gjøre med det?

Som hundeeiere vil vi alltid det beste for hundene våre, og vi ønsker at de skal ha et godt liv. Vi håper at de har det, tror de har det – men kan vi egentlig vite om de har det bra?

Dessverre er det ikke alltid lett å se om hundene våre har det bra. De er motstandsdyktige, tilpasser seg livssituasjonen sin og er evige optimister som gjør det beste ut av det de har – det er jo en av grunnene til at vi elsker dem. Men de samme egenskapene kan også gjøre livene deres vanskeligere. Evnen deres til å tilpasse seg kan få dem til å dempe og skjule smerter og sykdom så det blir enda vanskeligere for oss å oppdage at de har det vondt.

Evolusjonen kan også stikke litt kjepper i hjulene til hundene våre – det er ikke særlig lurt for en hund i villmarken å vise svakhet ovenfor verken venner eller fiender. I tillegg har kroppen til både mennesker og hunder en rekke mekanismer for å prøve å kompensere for skader eller svakheter, og hjernen hjelper til etter beste evne med å blokkere smertesignaler – f.eks. å sende ut dopamin eller andre stoffer som kan lindre smertene. Atferden kan bli endret for å tilpasse seg smerter, beskytte seg, eller utføre handlinger som søker å distrahere seg selv fra smertene, eller utløse dopamin, andre hormoner eller signalstoffer som kan dempe smerteopplevelsen, sagt veldig forenklet.

Atferdsendringer

Det er ofte slik vi oppdager at hundene våre har smerter – nettopp det at de endrer atferden sin – men vi skjønner ikke alltid hva vi ser. Vi merker at hunden er annerledes men vet ikke hvorfor eller hva som er årsaken. Kanskje hunden begynner å knurre på barna i huset, snerrer eller viser aggresjon, de trekker seg tilbake og er ikke like interessert i å ha kontakt med oss lenger, de begynner å bite på potene sin eller slikke seg på potene, eller de blir slitne og hviler mer, blir uinteressert i å leke, og kanskje ikke lenger vil gå ut på tur?

Men – de kan også fortsette som før, være like glad i tur, elske å løpe etter ball og frisbee og trosse smertene sine, virke tilsynelatende helt friske og smertefri helt til smertene blir så store at de begynner å vise atferdsendringer. Hvordan en hund agerer, hvor mye smerter de tåler er avhengig av mange faktorer, alder, stressnivå, motstandskraft, bånd til eier, grad av optimisme i livet og mye annet. Det finnes ingen fasit som fastslå verken OM hunden har det vondt eller HVOR vondt de har det og HVOR LENGE det har pågått. Vi må vite hva vi skal se etter og være detektiver.

Mange eiere søker hjelp hos hundetrenere når hundene deres begynner å vise atferdsendringer, ofte er fokuset på å få vekk den uønskete atferden. Vi vil ha hjelp til å få hunden til å slutte å knurre på barna, slutte å bjeffe på andre hunder vi møter på tur (han gjorde jo ikke det før…) eller få tilbake matlysten -men tenker ofte ikke på at atferden er et symptom – ikke selve årsaken.

Ofte vil en hundetrene foreslå treningsmetoder som kan dempe atferden, eller få den til å slutte, men kanskje ikke løser den underliggende årsaken. Vi oppnår kun at hunden slutter å si fra om det som kanskje plager dem, vi lærer dem at de ikke får lov til å gi beskjed. Atferdsendringene er hundens måte å fortelle oss at noe er galt og at de trenger hjelp. Hvis vi ta tar fra dem stemmen og avfeier dem ved å trene det bort vil hunden også kunne bli veldig frustrert i tillegg til frustrasjonen de allerede føler ved at kroppen deres føles “feil” eller at de har smerter. Det kan ironisk nok eskalere atferdsutfordringene.

Så hva kan vi gjøre?

Det første en kan gjøre hvis en oppdager ny atferd og mistenker at noe er galt er å skrive en dagbok, skrive om hva som skjer, hvor det skjer, hvilken situasjon og hvor ofte. Det kan avsløre mønstre som kan hjelpe oss til å finne ut av hva atferden er relatert til – er den situasjonsbestemt – skjer det stadig oftere? Er det noen bestemte objekter eller personer som er i nærheten, er det noe fellesnevnere? En kan se etter om hunden har fått endring i pelskvalitet, har usymmetriske musklulatur – sluttet å spise tyggeben, eller tygger på en rar måte? Drikker mer/mindre vann en vanlig? Blitt redd for ting – lyd og lyssensitivitet? Alt dette kan tyde på at hunden ikke har det helt bra- og da er det på tide å ta en tur til veterinæren selvom du ikke ser konkrete ytre tegn på skade eller smerte. Det er veldig fint å ha med en slik dagbok, det kan hjelpe veterinæren til å vite hva de skal se etter og stille en diagnose. Notèr ned alt som virker utenom det vanlige. Siden hunden din ikke kan snakke, må du snakke på vegne av hunden din så godt du kan:-)

Ta forhåndsregler i hjemmet for sikkerheten til barn, andre dyr og mennesker inntil atferdsutfordringene er løst. Det kan være bruk av barnegrinder eller nettingdører, innføre regler for hvordan en skal oppføre seg, og lære seg hundens signaler for å skjønne når hunden vil være i fred og søker avstand.

Ikke kjeft på hunden, vis at du forstår at det kanskje er noe som skjer, og ha litt tålmodighet. Stol alltid på magefølelsen din. Hvis du tror at noe er galt eller rart, så stemmer det stort sett. Selvom veterinæren ikke finner noe i første omgang er det du som kjenner hunden din best, ikke gi deg, fortsett å observere, føre dagbok.

Konsulter gjerne med en atferdskonsulent om du vil komme til bunns i atferdsutfordringene og hjelpe deg å sette observasjoner i system – Vi kan lære deg hva du skal se etter og gi deg verktøy i hverdagen som du trygt kan bruke med hunden selvom den har smerter eller ubehag. Målet for en atferdskonsulent er alltid å jobbe sammen med eier, veterinær og evt andre behandlere for å sikre at hunden din kommer tilbake til en trygg hverdag uten smerter eller ubehag.