Neste gang du går tur: Prøv å spørre deg selv hvem som egentlig bestemmer hva som gjør denne turen til en god tur.

Svaret er kanskje ikke det samme for deg og hunden din.

Mange av oss får hund fordi vi ønsker å være mer aktive. Vi vil ut. Vi vil gå tur. Løpe. Sykle. Bestige fjelltopper. Gå på ski. Trekke gjennom skogen.

Og vi nordmenn er jo usedvanlig flinke til akkurat dette. Hunden får være med på eventyrene våre.

Så kommer hverdagsturene. Rundt vannet. Langs veien. På asfalt. I lysløypen. Samme runden vi alltid går.

Men hvor ofte stopper vi opp og spør: “Hvordan oppleves egentlig denne turen for hunden?”

Jeg ser ofte hunder som knapt får anledning til å undersøke verden de beveger seg gjennom.

Hunden stopper for å snuse på en gresstust. Båndet strammes og hunden blir dratt videre, får ikke lov til å snuse mer.

Den vil snu seg mot en lukt. Et rykk i båndet. Den stopper ved en lyktestolpe. «Kom igjen.» Vi skal jo GÅ tur.

For oss mennesker handler turen gjerne om å bevege oss fra A til B. Om antall kilometer, tempo, trening eller å «få gått den runden», få inn skrittene våre, registrert det i fitness appen vår, vi jakter resultater.

For hunden kan hele poenget med turen befinne seg på de 20 centimeterne med gress vi akkurat dro den bort fra.

Lukter er informasjon. Hvem har vært her? Hvor lenge siden? Var det en hund de kjenner? En fremmed hund? Hva har skjedd her siden sist?

Gamle forestillinger om kontroll lever videre. At hunden ikke skal få bestemme hvor vi går. At den ikke skal stoppe når den vil. At den skal følge oss. At for mye frihet betyr at hunden «tar over», at vi må vise hunden at vi bestemmer ved å kontrollere dem, nekte dem friheten til å stoppe, eller til å snuse.

Jeg så nylig en post fra en hundetrener med omtrent dette budskapet: “Kontroller nesen, så kontrollerer du hunden”.

Hunden skulle bare få stoppe og snuse når den fikk tillatelse til det, og det skulle kun være på et bestemt sted på hver tur, det samme stedet hver gang – for å bygge en vane, en forventning- Men jeg klarer ikke å la være å tenke:

Er det noe gøy, da?

Tenk om noen inviterte deg med på sightseeing i en helt ny by, og hver gang du stoppet for å se på noe interessant, ble du dratt videre. Nei, ikke stopp der, ikke se på det, vi skal ikke inn i den butikken, vi skal ikke ta bilde av det der – nei, vi skal til venstre, nå må du holde tempoet oppe, vi skal videre. Du fikk lov til å se deg rundt på kommando, og dere stoppet ett sted hvor du fikk lov til å ta noen bilder og kjenne litt på stemningen av å være på tur. Hadde du syns det var en interessant sighseeingtur?

Kanskje vi skal slutte å tenke så mye på hvor langt vi går når vi er ute på luftetur med hundene våre. Tenke på hva de syns er gøy og interessant, la hunden stoppe, snuse seg ferdig. La dem velge retning og hvor lenge de står et sted som er interessant for dem.

La den stå litt lenge ved akkurat den busken, selvom det regner ute og vi ikke skjønner hva det er som appellerer til akkurat den busken der. HA litt tålmodighet med hunden din, snusing roer ned hjertet og gir følelse av kontroll og autonomi.

En tur på én kilometer der hunden får undersøke, snuse, velge og bruke sansene sine kan være langt mer verdifull for hunden enn fem kilometer i marsjfart.

Noen turer kan selvfølgelig være våre turer – vi har en destinasjon, vi skal på fjellet, i skogen

Men kanskje endel turer kan få være hundens tur. Ikke en lydighetsøvelse. Ikke en transportetappe. Ikke kondisjonstrening som skal registreres i en treningsapp.

Bare en liten halvtime der hunden får lov til å oppleve verden på sin måte.